Denne gangen var det England som hadde mistet sine beste spillere – München-ulykken krevde minst tre landslagsspillere bare fire måneder i forveien, og Englands innsats ble dermed å regne som respektabel.
En av disse var Duncan Edwards, som man påstår var like god som Pelè – vi får bare ta Bobby Charltons ord for det!
Turneringen ble spilt i nordisk klima og med nordisk temperament – her forekom lite av den oppførsel som hadde skjemmet tidligere sluttspill. Eneste skjemmende ved denne turneringen var at poenglikhet endte med omkamper.
Tre av de fire gruppene endte med at lag 2 og 3 måtte møtes, bare 48 timer etter siste gruppekamp. Det understrekes av det faktum at de tre som vant omkampene, alle ble slått ut i neste runde.
Sverige utnyttet fordelen av hjemmebane og ikke minst hjemmepublikum. Gamlingene Gunnar Gren og Nisse Liedholm i spann med Kurre Hamrin og Nacka Skoglund ble jublet fram med seier over begge finalistene fra forrige VM.
I kombinasjon med Pelè, Didi, Vava og to ganger Santos var han en glitrende juvel med sin fart og sine dribleserier.
Det hendte han satte seg på ballen, eller klødde seg i øret, pilte nesen eller kikket på damene på tribunen – alt mens han la neste eller forrige motstander bak seg.
Og så var det den svenske backen Orvar Bergmark – kåret til verdens beste back. Og verdens snilleste – hadde han taklet, kom han tilbake og sa unnskyld. Han er dessuten eneste mann i verden som har spilt VM både i fotball og bandy – og vært landslagstrener i begge grener.
53 deltakende nasjoner spilte 86,5 kvalifiseringskamper om 16 plasser i sluttspillet. (Guatemala gikk av banen mot Costa Rica)