Turneringen utviklet seg i negativ retning på andre måter også. Råskapen herjet, og puljespillet endte med fire stygge skader. Jugoslavia suspenderte selv en av sine etter en takling som endte i et russisk benbrudd. Chiles Sanches, sønn av en bokser, valgte feil taktikk da han med en venstre hook knuste nesen til Humberto Maschio. Lett synlig for millioner av TV-seere, men ikke for linjemannen fem meter unna.
En tredje skuffelse var Italias taktikk – senere kjent og beryktet som «catenaccio» – skulle gjøre et utall kamper like kjedelige som å se maling tørke. Selv Brasil spilte mer negativt enn før – ved å trekke en angriper lenger ned på midtbanen og skape 4-3-3. Det var Mario Zagallo som ikke lenger orket å løpe langs krittet. Målforskjellen hadde kommet inn som avgjørende ved poenglikhet, og bidro til å forsterke tendensen i defensivt og feigt spill. Symptomatisk for denne turneringen er at seks spillere endte opp som toppscorere – med 4 goaler hver.
Det var forresten i denne kvartfinalen Garrincha snurret så rundt med Ray Wilson, at han stoppet, plukket opp ballen og ga den til Wilson: – Det er slik den ser ut – vil du låne den litt? Så kan man spørre seg hvorfor han fikk spille finale, etter utvisning i semien? Automatisk suspensjon er nok en mer moderne oppfinnelse. Alt i alt et VM-sluttspill som ikke huskes med særlig glede. Selv om Brasil var verdige vinnere, skinte de ikke som før. Taktikken, anført av Italia, skulle bare bli mer og mer kjedelig de nærmeste årene.
56 deltakende nasjoner spilte 91,5 kvalifiseringskamper om 16 plasser i sluttspillet. (Guatemala ga opp midtveis mot Costa Rica)